Skriverier

Ikke spis meg!

Nøff nøff sier jeg, og tripper rundt på alle fire. Bonden kommer bort mot meg, og heller en bøtte med fôr der maten alltid pleier å være. Jeg løper mot maten, og begynner å spise. Lille Lykke står ved siden av meg og spiser hun også. Det er ikke så lenge siden hun ble født. Jeg pleier å passe litt ekstra godt på henne, for moren er borte. Hun er heldig som har så mange år igjen å leve. Vi koser oss med maten her vi står. Før var jeg bare ei lita gris, men nå er jeg en svær diger purke. Det er godt med mat. Jeg spiser meg alltid god og mett når maten kommer.

Vi er mange griser her. Vi bor inne i ett stort fjøs midt ute på landet. Noen griser er borte. Det er ikke så lenge siden det var noen her, og hentet noen griser og forsvant igjen. Det er tid for slakting til jul nå. Menneskene som passer og steller på oss trenger ribbe til jul. Selv om jeg nå er ei svær purke, så håper jeg at jeg får bli. Jeg vil ikke bli til ribbe. Jeg vil leve her i fjøset sammen med alle andre grisene som nøffer rundt her. Jeg vil ikke dø.

Dagene går. Vi løper rundt her, sover og spiser. Nøffer til hverandre. Vi blir bare færre og færre etterhvert som tiden går. Hver gang det kommer noen og henter griser, så gjemmer jeg meg. Da nøffer jeg avsted og blir stående ved siden av griseflokken. Gjemmer meg i mengden. Nå er det vel like før de henter meg også.

Kjære bonde, la meg være. La meg leve. Ikke slakt meg. Jeg vil ikke havne på bordet til familien Olsen. Jeg må være her og være lykkelig med de andre grisene. Ta vare på lille Lykke. Vær så snill.

Hilsen grisepurka!

Dessverre hjalp det ikke å hyle når mannen kom og tok tak i meg. Nå ligger jeg snart på borde til familien Olsen. De får de i det minste ei god og saftig ribbe å spise.

♥ God jul ♥

Charlotte ♥

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *