• Tanker og meninger

    Jeg ønsker å hjelpe

    Jeg klarer ikke stoppe å tenke på det. Hvor stor trang jeg har etter å hjelpe andre mennesker som sliter, og som har det vondt. Og jeg vet jeg ikke er alene. Jeg har sett, og lest det flere steder. Mange som sliter eller har slitt psykisk ønsker å hjelpe andre. Hjelpe de opp, frem og videre i livet.  Være ett forbilde. Dele erfaringer. Det er bra det finnes mennesker der ute som ønsker å gjøre en forskjell. Det å slite psykisk er noe mange gjør, og når man sliter psykisk, så merker man hvor jævlig det er. Man merker hvor lite man unner andre mennesker noe så vondt.

    Jeg aner ikke hvordan jeg skal klare å hjelpe andre. Men jeg er veldig glad i å bli kjent med nye mennesker, og iblant skriver jeg med personer på nettet. Får vite om deres liv, og historier om hvordan de har det i sitt liv. Jeg har alltid synes at mennesker har vært spennende skapninger. Dømmer ingen ut ifra utseende eller oppførsel. Er mer sånn som liker å bli kjent med de selv, og heller finne ut av min egen oppfatning av dem. Etter mange år hvor jeg har chattet med personer på nett, så klarer jeg lett å lese hva slags person de er. Ut i fra hva de skriver. Man danner seg jo gjerne ett førsteinntrykk når man har en dialog via nett.

    Uansett, nå rotet jeg meg litt bort.. Det var jo ikke mennesker innlegget skulle handle om. Det skulle handle om det å hjelpe andre. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre videre med dette. Kanskje må jeg få tak i en utdannelse, så jeg kan få hjulpet folk som sliter psykisk. Man er jo avhengig av en utdannelse nå i dag, men jeg tror også at man egentlig ikke behøver det. Jeg tror man kan få til mye med mye kunnskap og erfaringer også.  Jeg har jo lenge vært fasinert av gründerlivet, og det å starte for seg selv med noe. Kanskje er det rett og slett det jeg må gjøre. Skape noe unikt. Noe som skiller seg ut. Kanskje er det det å lage videoer hvor jeg deler erfaringer og tips som kan være det rette? Eller kanskje jeg må åpne en telefonlinje, hvor folk som har det vanskelig kan ringe meg?

    Ikke vet jeg hva jeg skal gjøre, men noe lurt må jeg finne på….

    Charlotte 

  • Tanker og meninger

    Tips til hva du kan gjøre når du er langt nede

    ♥ Gå deg en tur ♥
    Fysisk aktivitet er viktig, og noe alle trenger.  Hvor godt er det ikke å komme ut, få frisk luft og bare være i bevegelse? Kanskje glemmer du tankene litt også?

    ♥ Skriv ned det du tenker på ♥
    Nåe man sliter, og har det vondt tenker man gjerne en del. Finn frem penn og papir, og skriv ned alt du tenker på. Akkurat som det er.  Jeg husker når jeg var langt nede og deppa. Det hjalp å få ting skrevet ned.

    ♥ Gjør noe du liker ♥
    Skift fokus. Gjør noe du liker å finne på. Kanskje liker du å se på filmer eller serier. Finn en film eller serie, og kos deg med det. Det kan hjelpe deg å tenke på noe annet, og gjøre deg glad.

    ♥ Lag deg noe godt å spise ♥
    Når man er deppa, og langt nede blir gjerne matlysten også dårligere. Reis på butikken, og kjøp inn favorittretten din. Vi alle har noe vi er ekstra glad i, eller hva? Kanskje drikke ett glass vin til maten også? PS. Det er også lov å spise godteri. Det viktigste er at du koser deg, og får i deg næring.

    ♥ Ring noen ♥
    Ring noen som du stoler på, og som du synes er lett å prate med. Fortell hvordan du har det, og føler. Bare vær ærlig. Kanskje kan personen du ringer komme på besøk, så du slipper å være alene? Det er alltid godt å prate med noen når man har det vanskelig også.

    ♥ Oppsøk hjelp ♥
    Føler du at det går skikkelig ille, og du virkelig overhode ikke har det bra. Ikke nøl med å be om hjelp. Jeg vet det kan være vanskelig å be om hjelp selv, men ikke være redd for å spørre om hjelp til det om du trenger det. Husk at det er mange som har slitt før deg. Du er ikke alene. Det er ikke flaut å be om hjelp. Alle ønsker deg kun ditt eget beste, og vil at du skal det bra. Det er ingen skam å få hjelp. Vi alle har vært der en gang her i livet.

    Vil også tipse deg om hjelpetelefonen til mental helse. Det er døgnåpent, og der kan du snakke med en ukjent person om du synes det er lettere. Nr dit er 116 223.

    Håper noen av tipsene kan hjelpe ♥

    Charlotte 

  • Tanker og meninger

    Man gjør seg usynlig

    Bildet er hentet fra unsplash.com

    Når man er langt nede, så er det beste å være alene. Man lever i sin egen lille verden. Sin egen lille verden med alle de vonde tankene og smertene. Det er som om hjertet er knust i flere tusen biter, for alt gjør så vondt. Man har lett for å isolere seg inne. Ønsker ikke ha kontakt med noen. Kun fokus på seg selv og tankene. Tankene styrer alt. Jeg husker jeg alltid hadde gardinene trukket for, og telefonen min var alltid på lydløs. Lå for det meste i senga. Jeg tok ikke telefonen når noen ringte. Jeg tok kun telefonen om det var noe veldig viktig, og gjerne tok jeg den ikke da heller. Det var jo så mye enklere å sende en sms heller.

    I denne lille verdenen er alt svart. Alle tankene er depressive, og negative. Man klarer ikke komme med noe positivt i det hele tatt. Finner ikke meningen med livet. Man holder døra låst, og gidder ikke en gang å åpne døra om noen ringer på. Man bare ønsker å være alene. Ligge i senga. Sove. Tenke. Gråte.  Hver gang noen tar kontakt, så ser man det på ett stort mas. Man er så sliten av alle tankene, og orker ikke bruke energien på andre enn seg selv.  Hvorfor er det så vanskelig å tenke positivt egentlig? Hvorfor er alt så svart i denne depressive verdenen man lever i? Hvorfor klarer ikke du som sliter psykisk å snu tankemønsteret ditt over på noe positivt? Jeg klarte det jo, så hvorfor klarer ikke du det? Du må vel klare å tenke på en positiv ting?

    Bare la meg være. Jeg orker ikke mer. Det er ikke bare å tenke positivt når alt er så grått og trist. Folk tror det er så jævlig enkelt, men det er det jo ikke.

    Jeg er så utrolig glad for at jeg fant lyset i andre enden av tunnelen til slutt. Det tok meg mange år, men til slutt orker jeg rett og slett ikke mer. Orket ikke ha det vanskelig lenger, lei livet om hvordan det var, så jeg tok imot all hjelp jeg kunne få og jobbet mye med meg selv. Jeg er glad jeg kom meg ut av min lille svarte verden. Alt føles så mye bedre nå som jeg har det så mye bedre med meg selv.

    Charlotte 

  • Tanker og meninger

    Hadde sex for å føle meg verdt noe

    Jeg er overhode ikke stolt av meg selv når det gjelder dette med sex, og antall sexpartnere. Jeg har hatt sex med flere enn jeg klarer å telle på hendene. Det er ett under at jeg ikke sitter her med en haug av kjønnssykdommer. Har rett og slett hatt griseflaks. Jeg har aldri vært noe flink til å ha kondomer tilgjengelig. Har hatt mye ubeskyttet sex, og det er jo ikke bra i det hele tatt. Jeg kan heller ikke skryte på meg at jeg har vært flink til å bruke prevensjon. Har brukt det i noen perioder, men her også kan jeg bli betraktelig MYE flinkere.

    Jeg skal ikke legge skjul på at jeg synes sex er godt, for det er det jo. Jeg debuterte for første gang da jeg var 14, og kan vel være såpass ærlig å si at jeg har vært seksuell aktiv siden den gang. Når jeg har slitt på det verste psykisk, så hadde jeg sex ofte. Ikke en fast partner heller. Jeg var så dum og trodde at sex skulle hjelpe på selvtilliten. Så lenge noen ville ha sex med meg, så følte jeg meg verdt noe. De må jo ha likt meg, for de hadde jo sex med meg. 

    Det tok meg lang tid å forstå at sex var kun godt der og da. Man blir kanskje litt gladere etter ett samleie, men i lengden hjelper det jo ikke en dritt. Det hjalp ikke på selvtilliten, og jeg hadde jo fortsatt de samme tankene som vanlig uansett. 

    Jeg har flere ganger følt meg som den hora.. Jeg er ikke stolt av å ha hatt sex med mange, og jeg skammer meg så veldig nå i ettertid. Det er jo overhode ikke bra i det hele tatt, og jeg vil jo ikke bli stemplet som ei hore heller. Jeg er sikker på at mange er mye verre enn meg der ute, og at det hadde sine grunner til at det skjedde. Jeg har flere ganger laget sexliste med navn over alle jeg har hatt samleie med, men jeg har rett og slett mistet tellinga.

    Nå i etterkant hvor jeg nå sitter her gravid, og venter en liten gutt. Ja, nå forstår jeg hvor viktig det er å bruke prevensjon og kondom under samleie. Jeg er ikke så veldig happy for at barnet mitt ikke får noe far. Barnefaren har nemlig meldt seg helt ut. Jeg og barnefaren hadde kun sex 2 ganger også. Mer skal ikke til. Kanskje burde jeg ha tatt abort også, men når man kommer opp i en situasjon som dette, så må man bare ta ett valg og gjøre det beste ut av situasjonen. 

    Angrer overhode ikke nå i ettertid over at jeg valgte å beholde det. Jeg gleder meg kjempemasse til å bli mamma, og jeg er helt sikker på at Nicklas vil få det veldig bra uten en far. Jeg håper jo at en dag skal jeg finne meg en kjæreste. En som kan steppe inn, og bli reservepappa. 

    Budskapet som jeg prøver å få frem i dette innlegget her er at sex hjelper ikke. Det hjelper deg ikke med å få bedre selvtillit. Sex gjør deg ikke frisk. Alt sitter i hode ditt, og det er kun du selv som må finne en løsning på dine problemer. Og dere, husk å bruke kondom under sex.  Også bruke prevensjon da. Jeg vet ihvertfall hva jeg må få fikset så fort Nicklas har kommet til verden. Da er det å bruke prevensjon med en gang. Dette er så utrolig viktig, og jeg håper du som leser dette skjønner hvor viktig det er. Håper ikke noen gjør samme feilen som meg….

    Charlotte 

  • Tanker og meninger

    Det er viktig å være seg selv

    Jeg har alltid følt meg annerledes. Alltid følt meg spesiell på min egen måte. Aldri følt meg som ei “typisk” jentejente som har vært opptatt av merkeklær og sminke. Da jeg gikk på ungdomsskolen, og jeg ble mye mobbet prøvde jeg å forandre meg som person. Det er vel da jeg begynte med å røyke. Skulle prøve å få de som mobbet meg til å like meg, men innerst inne så visste jeg vel at røyking bare var dumt. Det funka ihvertfall ikke. Uansett hvor hardt og vanskelig ting har vært, så har jeg vært meg selv hele tiden hele veien. Har alltid gått med de klærne jeg føler meg vel i. Merkeklær eller ikke.

    Det at jeg alltid har vært meg selv hele tiden, setter jeg utrolig pris på nå i ettertid. Det er så viktig å være seg selv, og stå frem for den man er. Det kommer man lengst med. Jeg er så glad jeg kan være meg. Være meg 100 %. Være Charlotte. Bare meg, og ingen andre. 

    Jeg merker jo at nå som psyken min er bedre, og jeg har blitt eldre, så har jeg turt å åpne skallet mitt mer. Vise hvem jeg er, og ytre mine meninger når det er behov for det. Jeg holder ikke kjeft lenger om det er noe. Nå tørr jeg å åpne kjeften å si det som det er. Jeg tar mer ansvar. Når man sliter psykisk, så skjuler man jo gjerne seg selv som person. Man er den samme, men når ting faller mer på plass, så blir man også tøffere og mer sikker i valgene man tar her i livet.

    Jeg tror at mange er redde for å være seg selv. Redd for at andre skal mislike en. Redd for og ikke passe i folkemengden. Redd for å bli hatet. Du må kvitte deg med disse negative tankene. For du er bra nok akkurat som du er, og du skal vite at du er unik. Det finnes ingen andre av deg, og det er jo helt utrolig. Tenk så kjedelig om alle skulle ha vært som deg!  Du må få opp selvtilliten, og komme ut av skallet ditt. For du er bra nok akkurat slik som du er ♥

    Charlotte ♥

  • Tanker og meninger

    Den store kjærligheten

    Ofte skrur jeg på en romantisk film. Det er så koselig å se på. Se hvor lykkelige de er. Se kjærligheten blomstrer. Hvor forelska de er i hverandre. Se de gå hånd i hånd. Smile. Kysse. Elske. Rett og slett det perfekte kjærlighetslivet mellom to personer alle drømmer om.

    Jeg blir så fryktelig misunnelig. Jeg har enda ikke funnet den store kjærligheten. Selv om jeg er ganske sikker på at ingen kjærestepar er perfekte. Alle møter oppturer og nedturer i ett forhold.

    Jeg har vært så utrolig uheldig når det gjelder gutter/menn tidligere, og nå orker jeg faktisk ikke bruke så mye energi på gutter/menn lenger. Orker ikke lete etter kjærligheten lenger. Lar den heller komme til meg når jeg minst venter det. Mine tidligere kjærester har enten vært kriminelle, eller så har det vært noe annet som feiler dem. Det har kanskje litt med at når man selv har slitt en del psykisk, så har man lett for å finne noen andre som også gjør det. Jeg vet ikke.

    Har jeg vært uheldig fordi jeg har møtt de på nett? Jeg trodde alle fant seg kjæreste på nett nå for tiden i dagens teknologiske verden. Alt skjer jo via sosiale medier. Kanskje tar jeg feil. Kanskje har jeg rett.

    Jeg orker ikke bruke tid og energi på å finne Mr Right, men håper jo selvfølgelig at han dukker opp snart. Jeg har så lyst på en kjæreste som jeg kan slå meg til ro med. En jeg kan ha det bra sammen med, og som kan godta meg for den jeg er. En jeg kan elske, og som elsker meg.

    Egentlig er ikke mannfolk ett tema for meg nå heller. Føler jeg har nok med meg selv, og lille Nicklas som snart kommer til verden. Når han kommer blir det fullt fokus på han. Kjærligheten får komme når den kommer.

    Jeg håper at Mr Right dukker opp når jeg minst venter det. Jeg er sikker på at han finnes der ute ett sted. Misunner dere alle som har kjæreste. Dere er heldige. Men – egentlig er ikke singellivet så aller verst heller, altså.

    Charlotte 

  • Tanker og meninger

    “Hun kommer til å bli en dårlig mor”

    Folk har så lett for å dømme andre. Folk tror de kjenner en, men så tar de så fullstendig feil. De har ikke daglig kontakt med personen, og ser kun hva som skjer via sosiale medier. Eller så kjenner de kanskje personen fra før fra skolen.

    Mange har nok ulike tanker om hvordan jeg kommer til å bli mor. Jeg har en fortid som alle andre. De tenker nok at «herregud, skal Charlotte bli mamma!!? Og hun som har slitt så mye psykisk og hatt det vanskelig opp igjennom årene!» For de som har en tilknytning til meg, enten det er gammel klassekamerat eller hva det er, så gjør de seg nok tanker på hvordan dette vil gå.

    Jeg er så lei av at folk skal dømme ut ifra fortiden, og ting de ser på sosiale media. Vi alle gjør faktisk feil her i verden. Verken DU eller JEG er perfekte. MEN ? vi kan faktisk forandre oss. Det siste året har jeg jobbet knallhardt med meg selv. Jeg har fått god hjelp med psyken, og jeg har måttet avgjørelser som har vært vanskelige. Jeg har sagt farvel til venner jeg har hatt, og jeg har virkelig tatt meg selv i nakken.

    Nå i dag kaller jeg meg selv for frisk. Jeg sliter ikke psykisk lenger. Det er en fantastisk følelse å ha. Jeg har faktisk sett på meg selv som frisk i over ett halvt år nå. Jeg har det så mye bedre med meg selv nå enn det jeg har hatt tidligere. Merker at for hver dag som går, så faller flere brikker på plass. Det går den rette veien. Jeg har fått mer orden på livet, og føler meg 10 kilo lettere enn før. Jeg tar også mer ansvar enn jeg har gjort tidligere.

    Når det gjelder graviditeten, og det at jeg skal bli mamma. Greit, det var ikke planlagt i det hele tatt.. Ikke er jeg sammen med barnefaren, og ikke har jeg en jobb eller utdanning. Men det gjelder å gjøre det beste ut av situasjonen. Jeg tok ett valg, og jeg valgte å beholde barnet. Det er det som føltes riktig for meg, så da ble det sånn. Jeg gleder meg kjempemasse til å bli mamma. Og igjen ? ikke tro jeg ikke tar ansvar, for det har jeg gjort. Jeg har hatt kontakt med barnevernet og kommunen generelt om dette med at jeg skal ha barn. Nettopp på grunn av at jeg har slitt mye psykisk. Det var faktisk jeg selv som tok initiativ, og tok kontakt med de helt selv. Jeg ønsket nemlig å være på den sikre siden.

    Jeg tror jeg kommer til å bli en kjempegod mor jeg. Jeg har så mye omsorg i meg, så jeg kommer til å være skikkelig overbeskyttende og ta godt vare på lillegutt. Og går det ikke bra..Ja, da tørr jeg faktisk å innrømme det, og be om hjelp. Verre er det ikke. Såpass voksen er jeg, nemlig.

    Vær så snill.. Ikke døm meg ut i fra min fortid, og ting du hører og ser. Bli heller kjent med meg. Jeg har faktisk forandret meg med tiden.  

    Charlotte 

  • Tanker og meninger

    Gode rutiner

    Hvorfor er det så viktig med gode rutiner? Er det det som må til for å få det godt og stabilt liv?  Rutiner på morgenen, å gå til en jobb eller skole hver dag, fast klokkeslett på når man spiser osv. Ja, rutiner på alt, rett og slett. Er det gode rutiner som gjør at man fungerer bedre som person? Hvorfor er disse rutinene så viktige?

    Jeg tror ikke jeg har noe særlig med rutiner. Jeg jobber jo ikke. Jeg står opp hver morgen, og gjør det vanlige. Det gjøres ikke en bestemt rekkefølge. Må man det for å kalle det for rutiner? Eller har jeg flere rutiner hver dag, enn jeg kanskje er klar over? Jeg er bare ikke bevisst på dem selv, for jeg legger sjelden en plan eller setter meg opp en to do list over hva jeg skal gjøre dag for dag. Det eneste jeg skriver opp er avtaler jeg har hos lege og andre steder.  Da må jo rutinene bare komme helt automatisk, da. Ja, for rutiner er vel det jeg gjør hver dag, og som ofte gjentas eller?

    Hva er forskjellen på en god og dårlig rutine? Hvis jeg sover til 11 hver dag, er det en god eller dårlig rutine? Ingen dager er jo like. Hvis jeg står opp 09.00 en dag, og kl.11 en annen dag, er det en dårlig eller god rutine?

    Må livet styres ved hjelp av rutiner? Hva om det ikke fantes rutiner. Hva hadde skjedd da? Må rutiner styres av tiden?

    Charlotte 

  • Tanker og meninger

    Så mange år jeg har kastet bort

    Jeg er veldig misunnelig på dere. På dere som har kommet langt her i livet, og som er like gammel som meg. Mange har klart å få seg en utdannelse, og jobber fullt med det de liker å drive med. Mange studerer også for øyeblikket. Men hva med meg? Jeg ble ikke ferdig med utdannelsen, og jeg har ikke jobb. Jeg vet ikke om jeg har meg selv å skylde, men jeg har jo vært psykisk syk og slitt mye. Det ble ikke slik jeg hadde sett det for meg, da jeg var yngre. På videregående gikk jeg helse og sosial og helsefagarbeider. Jeg var også lærling som helsefagarbeider, men etter litt over ett år i lærlingtiden så måtte jeg gi meg. Jeg slet for mye psykisk, jeg lå så langt etter og det ble rett og slett alt for mye for meg. Iblant blir jeg lei meg når jeg ser andre har kommet så langt, og oppnådd så mye her i livet. Jeg føler jeg ligger så langt etter, men jeg kan jo i bunn og grunn ikke noe for det.

    Selv om jeg ikke har verken jobb eller en utdannelse, så føler jeg likevel jeg har kommet langt i livet. Jeg ser på meg selv som frisk nå i dag. Jeg føler ikke at jeg sliter psykisk lenger. Det er noe jeg selv har jobbet med, og fått orden på. Det er jo igrunn en heldagsjobb det, eller? Jeg er utrolig stolt over hit jeg har kommet hvor jeg er nå i dag, og nå gleder jeg meg til å bli mamma til lillegutt som ligger i magen. Jeg tror at det er nå livet mitt kan starte, og hvor ting går fremover og oppover. Jobb og skole kommer etterhvert. Jeg må bare ta en ting av gangen, og se fremover. Jeg orker ikke fokusere på fortiden, og det som har skjedd tidligere. Jeg velger heller å se fremover.

    Charlotte