Hverdag

Min fødselshistorie


Bildene er tatt den dagen jeg fødte

Det startet på fredag på kvelden. Slimproppen gikk. Det var når den hadde gått at jeg skjønte at det nærmet seg noe mer. Jeg ga beskjed til mamma, så jeg skulle bare ringe hvis det skjedde noe mer. Fredagskvelden gikk, og det skjedde ikke noe mer. Jeg gikk og la meg. På lørdag morgen våknet jeg tidlig. I 6 tiden. Det samme hadde mamma. Jeg hadde veldig vondt. Fryktelig nedpress, så jeg hadde vondt både foran og bak i ryggen. Jeg tok en dusj i tilfelle litt varmt vann kunne hjelpe. Det hjalp der og da, men var fortsatt vondt da jeg kom ut av dusjen. Jeg og mamma ble enige om at hun skulle hente meg, så jeg kunne være hos mamma i tilfelle det skjedde noe. Hun kom og hentet meg, og fødebagen til både meg og Nicklas ble med. Alt var pakket og klart.  Vi reiste bortom kiwi for å kjøpe rundstykker, så vi spiste en god frokost. Etter det slappet vi av på sofaen, så litt på tv og sov.  Tiden gikk, og plutselig begynte jeg å få rier. Jeg både satt, og gikk litt frem og tilbake. Gikk litt i trappene. Det kom flere og flere, og så til slutt ganske ofte. Mamma og jeg tok tiden, og vi fant ut at det gikk kortere enn 10 minutter i mellom. Jeg ringte sykehuset for å høre om jeg kunne komme på en sjekk. Jeg fikk beskjed om å komme 15.30.

Da vi kom fram på sykehuset, og var på fødeavdelingen var klokka 15.15. Vi fikk beskjed om å vente litt. Jeg klarte ikke sitte, for jeg hadde så vondt. Jeg bare stod, og ventet. Synes det tok evigheter før de kom. Sikkert fordi jeg hadde så vondt. Vi ble vist inn på ett rom. Hvor de tok bånd rundt magen for å måle hjertelyden osv til lillegutt. Sjekket meg også nedentil, for å se hvor stor åpning jeg hadde. Da hadde jeg bare 1 cm åpning, så jeg fikk beskjed om å reise hjem igjen hvis jeg ville. Jeg synes at smertene bare økte og økte, så hjem ville jeg ikke. Jeg ville bli. Heldigvis fikk jeg ett rom etterhvert, og fikk bli. Det er jeg glad for nå i ettertid, for smertene bare økte og økte på. Det ble bare vondere og verre. Egentlig hadde jeg og mamma planer om og kanskje gå ut i Hønefoss å spise middag, men slik ble det ikke. Jeg pustet meg gjennom riene når de kom. Prøvde både ligge og stå. Lente meg over en prekestol. Det beste var å stå over prekestolen fant jeg ut etter å ha prøvd meg litt frem. Litt senere etter noen timer ble jeg sjekket igjen, for jeg hadde så vondt. Jeg hadde lyst på lystgass nå som smertelindring. Når de sjekket meg igjen, så hadde jeg vel bare 3-4 cm, og fikk beskjed om å vente en time til.

Etter en time ble jeg kjørt inn på fødestua, og jeg fikk startet med lystgassen. Jeg ble så kvalm av den i starten, men prøvde å puste inn i maska når riene kom. Og slik fortsatte det. Riene økte, smertene økte og jeg slet med å puste i maska for å få lystgass. Jeg husker jeg skrek en del på det verste også, for det gjorde så vondt. Jeg orket ikke mer. Jeg drev med pressrier i over en time. Det var utrolig slitsomt. Synes ikke jeg presset nok under riene, så jeg trodde ikke jeg skulle klare å presse han ut. Jeg husker jordmor spurte om jeg ville kjenne på hodet når jeg hadde klart å presse det litt ut. Men da var jeg så opptatt med å presse, så jeg sa nei. Ble nesten litt små irritert. Hun spurte flere ganger.. Hun mente det skulle gi meg motivasjon til å presse mer. Jeg kjente til slutt, og det var bare ekkelt, så jeg skvatt litt. Jeg spurte om epidural også, men de mente det var for seint å sette den, og at det gikk så bra uten. Derfor ble det ikke noe av det. Kun lystgass gjennom hele fødselen.

Selve fødselen gikk veldig bra alt i alt. Fra jeg kom på sykehuset i 15.00 tiden, og til han var ute, så tok det ca 6 timer. Nicklas kom til verden 22.09. Alt i alt gikk det veldig bra. Jeg husker jeg var veldig letta da jeg fikk han oppå meg, og han endelig var ute. Jeg er glad fødselen gikk bra, og at jeg slapp keisersnitt.

Og ja, det er vondt å føde. Det kan jeg skrive under på. Men det var jeg veldig forberedt på.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *